søndag 22. desember 2013

Julenissen tror jeg på





Julenissen tror jeg på. 
Som barn gjorde jeg det. Nå er det lite jeg tror på. Få ting jeg velger å sette min lit til. Det var en gang da jeg trodde. Jeg trodde ihvertfall at jeg trodde. På Gud. Vaklende håpet jeg på at jeg kunne være bra nok - være en som ihvertfall Gud kunne være glad i. Kanskje han kunne være glad i meg til tross for at jeg var håpløs? Betingelsesløs kjærlighet og alt det der. Da var jeg ung voksen. Alene, men borte fra dem som fordømte en tro. Borte fra familien. Borte fra familien som ikke hadde noe forhold til tro i det hele tatt. Hjemme var mammas spøkefulle bordbønn: "I Jesu navn flyr bordet til værs, så får vi mat i vilden sky": Festlig. Brakande morsomt. Men da jeg ble ungdom vaklet jeg. Mellom tro og tvil. Noe i meg sa at det fins noe mer, noe i meg søkte. Men de rundt meg lukket dører. Jeg søkte, men følte meg feil. Sær.  Familien min hadde ingen tro. Enkelt og greit. Og jeg ville ikke være annerledes. Jeg ville være mamma og pappas lille jente. Jeg ville være snill og flink og fylle rollen jeg alltid hadde hatt. Men jeg begynte å tro. Til jeg krasjet i en depresjon. 
Hva kan en depresjon gjøre med troen?
Stemmer innenfra: "Gud, jeg fortjener ikke din kjærlighet. Du skulle aldri skapt meg. Du gjorde en feil. Gud, jeg fortjener ikke å være ditt barn."   
Jeg var i kirken.  Jeg gråt. Stemmene i hodet mitt sa at jeg ikke var verd Guds kjærlighet. Det var siste gang jeg gikk i kirken. Siden har jeg vært i kirken kun ved begravelser og konfirmasjoner. Og av en eller annen grunn er det èn sang som berører meg, får meg til å gråte. "Deg være ære".  
Jeg har forsøkt å forstå hvorfor denne sangen berører meg så sterkt, men klarer ikke å sette fingeren på det. Men det er en høytidelig sang. Den gjør noe med meg. 


Jeg trodde. På Gud. Litt. Til jeg ble deprimert og mente at min plass var på bunnen av Sognefjorden. Da forlot jeg Gud. Etterpå har jeg sagt  at jeg ikke fortjener Guds kjærlighet. Jeg er feil. Jeg har tenkt at han gjorde en feil da han skapte meg,  dermed har jeg sagt at Gud feiler. Jeg har satt meg over Gud og sagt at han gjorde en feil da han skapte meg. Slik er depresjoner fascinerende. Jeg har satt meg selv høyere enn Gud, jeg har sagt at  han aldri skulle skapt meg.  Og dermed har jeg hatt enda en grunn til å ikke fortjene hans kjærlighet - jeg har hevet meg over Gud. 

Nå er jeg mer enn ung voksen. Forholdet til gud? Det er en sorg. På et vis føler jeg meg  meg snytt fordi familien min tok så tydelig avstand til tro. Det førte til at jeg ikke våget å tro selv. Mitt lodd i livet er jo at jeg vil være slik andre ønsker jeg skal være. Ingen har noensinne ønsket at jeg skal ha en tro. Ingen har noensinne sagt at det er greit å ha en tro. Hvis jeg tror, så er jeg sær. Det forsterker følelsen jeg alltid har hatt - jeg er feil. Utenfor. Merkelig. Annerledes.  Alt jeg prøver, er å være god nok.  Så står jeg i et kaos: I mine egne øyne fortjener jeg ikke å bli elsket av Gud, og det å tro på en gud gjør at jeg ikke er en av familien. Jeg trenger å høre til. Så jeg velger å ikke våge å tro, fordi det ville medføre at jeg ville være annerledes. Foreløpig har jeg ikke styrken til å skille meg ut. Det er trist at andre skal definere min tro. Jeg kjenner at jeg trenger å tro, men jeg våger ikke, fordi ingen har lært meg hvordan jeg gjør det. I min krets blir kristne folk sett ned på. Ikke spør meg hvorfor. Men det gjør at jeg ser ned på meg selv fordi en del av meg kjenner behov for å tro. Barna  har spurt: "Mamma, tror du på Gud?"  Svar: "Jeg vet ikke, men jeg tror det fins noe, en kraft eller en Gud". Barn er direkte. De kan være brutalt konfronterende. Noen ganger gjør det godt, noen ganger gjør det vondt, noen ganger vokser man i den prosessen. Jeg har spurt meg selv etter at ungene spurte meg; "Tror jeg på gud? Ja, jeg tror at jeg tror på Gud. men det kan jeg ikke si." Nesten som å være skaphomse, tenkte jeg for noen dager siden. Jeg tror på Gud, men jeg er Judas, vil benekte det ved første anledning. Det er så mye enklere å være slik som alle andre. Være slik som andre vil. Og slik er jeg: "Jeg er den du vil ha, og da blir allting bra". Men bak frykten for å tro ligger det mer - en frykt for ha verdi. Dersom jeg skulle tro på Gud, vil jeg måtte tro på meg selv. Min egen verdi. Jeg ville måtte redefinere meg selv. Gå ut av min trygge rolle som den ingen kan elske. Det er en skremmende tanke, å skulle våge å tro. Ikke bare på en gud, men å tro på meg selv. Gi meg selv samme verdi som jeg gir andre.

"I believe in Santa Claus". 
Jeg tror ikke på nissen lenger, men jeg tror på juleglede, tror på viktigheten av å være sammen. La gaver være gaver, la nissen være eller ikke være tegn på stadig økende kjøpepress, la butikkene flomme over med jul i november.
 Men finn din egen jul. Det som virkelig betyr noe. For meg er julen liten, men kretser rundt en stor og viktig kjerne, mine nærmeste. I julen vokser fokuset mitt, jeg kjenner sterkere på følelser for dem jeg er glad i. Slik er julen god, og nissen et symbol på det å være sammen. Det å ville gi. Av seg selv, ikke fra lommeboken.







I believe in Santa Claus med Dolly Parton og Kenny Rogers




mandag 7. oktober 2013

Knust flaske, knust kveld





Det skjedde så brått. Ingen bombe egentlig. Når man har litt innabords, så er knuste flasker ingen overraskelse.Ting ramler, raser og  klirrer gjerne litt ekstra når man har noen øl innabords. Det er ihvertfall min erfaring.

Nå sitter jeg her med 1/2 øl igjen. Ikke noe å skryte av. Fire øl knuste på et mystisk vis da jeg skulle ta en ny øl fra kjøleskapet. Og det er kjipt. Særlig fordi dette er tiden da jeg ville ha tatt noen øl og begynt å gjøre rent i huset. Sånn er jeg. Det er som om jeg ikke greier å gjøre noe med mindre jeg har en rus eller gjør noe for noen. Jeg liker rusen. Da klarer jeg å gjøre ting i huset. Rydde, vaske og organisere. Jeg får en kraft som jeg mangler som edru. Det er som å putte kontakten i støpselet, plutselig strømmer det ut en energi og et overskudd. Det er kanskje min største forbannelse - manglende evne til å skape energi når jeg ikke har noen å bruke den på. Jeg er ikke nok. Jeg er ingenting, og klarer derfor ikke å gi meg selv noe. Alt jeg gjør er for noen. Noen andre. De jeg er glad i. Jeg håper på at jeg en dag greier å gjøre noe for meg. Bare meg. Utfordringen er å håndtere alenetid på et konstruktivt vis. Fylle tiden med noe som er meningsfullt for meg. Men hva er meningsfullt?
TV gir meg sjelden noe dersom jeg ikke ser TV med noen. PC er bare interessant dersom jeg har et mål, en konkurranse som skal løses, et spørsmål jeg trenger svar på. Jeg er tom. Aleine.
Dersom ingen er i nærheten, er jeg ingen. Når kjæresten min, ungene mine er i nærheten, da er jeg. Jeg er. Som om jeg starter å eksistere, fungere. Jeg har en rolle, noen trenger meg. Noen ser meg og dermed er jeg.  Jeg er når du ser meg. Uten deg er jeg ingenting. Derfor er du viktig. Du former meg. Si at jeg er dum. og jeg tror deg. Si at jeg er klok, da våger jeg å snakke. Si at jeg  er feit, så skal jeg si det til meg selv i år etter år.  Si at jeg er varm, så skal jeg varme deg. Si at jeg er håpløs, så mister jeg håpet. Fortell meg at jeg er flink, så tror jeg deg ikke der og da, men kanskje senere. Om en dag, en uke, ett år.
Jeg trenger deg. Igjen og igjen og igjen. Jeg vil aldri be deg komme, aldri be deg om å støtte meg. Og kommer du, vil jeg tro at du egentlig ikke ønsker det. Og skulle jeg se at du ønsker det, vil jeg tenke at du trenger å være der for noen. Ikke at du egentlig ønsker å være der for meg.
Jeg forventer at du vil forlate meg. Alle vil det. Ikke barna mine, for de trenger meg. Men min erfaring er at jeg er alene. Da jeg var barn, gikk mamma da jeg trengte henne. Gang på gang. Nå har livet mitt rammer og jeg er trygg. Men likevel. Vi har vel alle vårt kaos. Mitt gjentatte mareritt er å bli forlatt. Jeg gjenopplever hele spekteret av følelser: forvirring, kaos, sinne, sorg, håpløshet, menigsløshet. Gi meg et lite hint om at du ikke trenger meg, så skal jeg forsikre deg om at jeg ikke trenger deg. Jeg trenger ingen. Jeg trenger deg -  men vil aldri si det.  Trenger jeg deg, så mister jeg kontroll. Jeg blir sårbar. Naken. Alene. Og min erfaring er at alene betyr kaos.

Hva er nærhet?
Noe skjedde. Jeg vet ikke hva. Kroppsbildet krasjet og det fysiske nærværet forsvant. Hvordan og hvorfor det skjedde, vet jeg ikke. Jeg la på meg, kanskje jeg ble deprimert, men det husker jeg ikke. Det oppsto en avstand til meg selv, en avstand til kjæresten min som jeg ikke greier å bryte. Verdens beste kjæreste, men jeg stivner når han tar på meg.  Hver gang han tar på meg, kjenner jeg ubehaget ved at han må synes at jeg er ekkel. Feit. Ingenting ved meg er bra. Jeg våger ikke å ta på ham slik jeg ønsker, slippe meg fri, bare være nær. Jeg kjenner mer behov for å kle på meg enn å kle av meg. Og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg kan alltids si til meg selv at jeg har vært  seksuelt misbrukt, og at det gjør ting vanskelig. Jeg kan alltids si at jeg ikke liker sex. Jeg kan alltids si at jeg ikke har noen drifter.
Men jeg er glad i kjæresten min, og har tidligere hatt den tryggeste og beste sexen jeg kunne håpet på. Noe skjedde, og sex og nærhet skremmer vettet av meg. Og jeg aner ikke hvorfor. Jeg lever med en sorg over det som skulle vært. Det jeg så gjerne vil ha. Når vi skal ha sex igjen? Jeg aner ikke. Tanken skremmer meg, den medfører bare sorg og håpløshet. Det er frustrerende. Jeg klarer ikke å plassere panikken, hvor den kommer fra, og klarer derfor ikke å gjøre noe med situasjonen. Når nærhet blir kaos, er det vanskelig å få ro i hverdagen. Alt jeg ønsker er ro og trygghet. Nærhet. Men for tiden er jeg visst best på fysisk avstand.
Det trengs fem hundre forsikringer på at jeg er okei, før jeg tror det. Bare èn negativ  kommentar for at jeg skal forstå at jeg er feil. Det fins alltid en som sier noe negativt, i en bisetning, uten egentlig å mene det. Men jeg suger til meg negative beskrivelser av meg selv, de former meg, definerer meg. Jeg er den du sier at jeg er. 

Jeg er - men hvem er jeg?



Rush, rush av Paula Abdul





søndag 19. mai 2013

Hvem eier mine grenser?

Svaret er åpenlyst: Hvem andre enn jeg kan eie mine egne grenser?

Er det så enkelt? Jeg har stilt et spørsmål som er uten mening?

 "Egne grenser" et vidt begrep. Det kan være evnen til å si "Nei". Barnets behov for å lære om egne grenser i møte med omgivelsene og egen mestring. Evnen til å se og sette grenser for sin egen intimsfære og kropp. Evnen til å skille mellom egne og andres grenser.

Jeg har alltid tatt det selvfølgelig - mine grenser er mine. Men er de det?
Det har oppstått en situasjon der jeg begynner å tvile. Det oppleves som om andre har eid mine grenser. Og fremdeles gjør det. Som om noen har brutt mine grenser og gjort dem til sine. Formet dem. Utvidet dem. Visket dem bort.

Scenario:
Jeg er voksen. Sitter på bussen. Trøtt, dagen har vært lang. En stor mann setter seg ved siden av meg. Stryker meg forsiktig over låret. Og trekker hånden til seg. Jeg ser ut vinduet. Han legger hånden på låret mitt igjen. Og lar den bli der. Jeg ser opp på ham. Han smiler og avslutter med et forsiktig klapp. Mannen går av bussen.

Hva følte jeg?
Ingenting. Jeg følte ingenting.  Det var ikke godt. Det var ikke vondt. Det var ikke skremmende. Det var ikke  skamfullt. Jeg var ikke engang overrasket. Jeg bare observerte hva som skjedde. Uten å reagere.
Så kom tankene: "Denne mannen gikk av bussen i nærheten av hjemmet vårt. I nærheten av skolen der barna går, på bussen som barna mine tar." Og jeg tenker at jeg burde stoppet ham. Markert en grense. Fått ham til å tenke seg om to ganger før han gjentar noe lignende mot andre. Før han skremmer noen eller skaper ubehag. Og jeg vet at andre ville reagert. Frykt, skam, sinne, hva som helst. Og jeg blir urolig på deres vegne. Og betenkt og stresset av min egen reaksjon - eller mangel på reaksjon.

Jeg stilte meg selv et spørsmål: "Hva ville jeg gjort dersom han gjorde det igjen?" Jeg svarte meg selv: "Jeg ville sittet helt stille og ventet til han var ferdig. Det er han som bestemmer". Jeg hadde ikke mer enn tenkt den tanken før jeg følte at "han" ikke var mannen på bussen. Som om svaret jeg ga var en tanke jeg allerede hadde tenkt for lenge siden. Først da kom reaksjonen min. Frykten for å treffe ham igjen. Ubehaget ved å gå på bussen og ikke vite om han var der.   Jeg husker ikke hvordan han så ut. Jeg så direkte på ham, men jeg husker ingenting. Frykten for å ikke greie å markere en grense. Følelsen av å ikke ha reagert slik jeg burde.


Jeg fortalte om episoden, reaksjonene og tankene til psykologen min. Rimelig stresset fortalte jeg at jeg ikke reagerte, og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjort for å stoppe ham. Psykologen bekreftet at det var en vanskelig situasjon - vanskelig å vite hvordan man skal reagere.
Timen hos psykologen var over. Og jeg gråt. Kjente på en intens sorg og forvirring. Da psykologen bekreftet at det kan være vanskelig å vite hva man skal gjøre, dukket sorgen opp. Stemmen som sa: Kanskje det ikke var min feil likevel?

Nå fylles dagene mine av usikkerhet. Hva var det som kanskje ikke var min feil? Hvem er "han" som jeg føler bestemmer?
I slekten min er det en som er pedofil. En som har sittet inne for overgrep mot barn. Han har forgrepet seg på noen av mine nærmeste. Og jeg har tidligere tenkt tanken: Rørte han noensinne meg?  Min mor har sagt at han ikke gjorde det. For jeg var et barn som sa tydelig ifra dersom det var noe jeg ikke ville. Så det ville han aldri våget. Dessuten lot foreldrene mine ham ikke være alene med oss barn.

Jeg føler meg forrådt av min egen mor. Jeg vet at jeg var alene med ham. Jeg overnattet i huset der han bodde. Jeg fulgte ham rundt der han arbeidet. Og jeg husker små glimt av ting jeg nå lett kan tolke som bekreftelser på at han så på meg. Og jeg kjenner sinne. Raseri. Hvordan kan min mor vite at jeg ville satt mine egne grenser, stoppet ham? Hvilken rett har hun til å legge et slikt ansvar hos et barn? Hvordan kunne hun la barna sine være nær en som allerede hadde sittet inne for seksuelle overgrep?

Jeg prøver å huske. Desperat behov for å huske. For å få kontroll. Oversikt. Men det dukker ikke opp noen minner. Ingen bilder i hodet mitt. Bare følelser. Og jeg vet ikke engang om det jeg føler er riktig. Om jeg overtolker. Skaper et overgrep som aldri har funnet sted.

Det ville gjort det enkelt.
Enkelt å forklare hvorfor jeg opplever meg som feil. Opplevelsen av å ha vært et slemt barn. En som ingen kunne være glad i.  Frykten min for nærhet. Forakten for kroppen min. Hvorfor jeg ikke greier å uttrykke egne behov. Trusselen ved å skulle kjenne at jeg har behov i det hele tatt. Problemene med å sette grenser overfor mine egne barn, bli sint og markere når de har skapt ubehag hos meg. Manglende evne til å ta avgjørelser - de må andre ta for meg. Mangelen på evne til å stå i følelser uten å flykte. Mistilliten til mennesker. Behovet for kontroll.

Jeg hadde en drøm i natt. Jeg husker at jeg sto midt på gulvet og skrek: "Ikke rør meg! Dette er min kropp!"

Min mor kan ha rett. Kan hende han aldri rørte meg. Men noe er satt i gang. Et kaos, en forvirring, en sorg. Utløst av en fremmed manns hånd på bussen.





EN JENTE

En jente
et lite underverk
en kilde av liv og glede
en plante med røtter

En jente
et barn som blir voksent
så alt for tidlig

En jente
et forsvarsløst offer
for verdens behovstilfredsstillelse

En jente
et barn uten fortid
med en usikker fremtid

En jente
som ble en skygge av seg selv
- en forkledning i en
fremmed kropp

En jente
som ønsker seg bort
- bort fra seg selv
og sin skitne kropp

En jente
et offer for en manns
harde hender og
drømmer

En jente
et evig foster
utenfor mors trygge liv
et offer for virkeligheten
et barn som er revet fra hverandre
- og de andre

En jente
et taust skrik i en ellers
så stille natt

En jente
ble voksen og visnet
så alt for tidlig.


Alltidhjemme 21/11-93


















mandag 25. februar 2013

Hypomanien som forsvant







JEG er stor

JEG er stor
større enn deg

Jeg lever mer
enn deg

Jeg er sterkere
enn deg

Jeg er stoltere
enn deg

Jeg er kåtere 
enn deg

Jeg er kjappere
enn deg

Jeg har flere farger
enn deg

Jeg snakker høyere 
enn deg

Jeg våger mer
enn deg

Jeg er friere
enn deg

Jeg er bedre
enn deg

Jeg er STOR

I to uker
To alt for korte
uker

Var jeg den som Var
STOR

Alltidhjemme 2005





Det har vært stille fra meg.

Plutselig ble jeg tatt av en hypomani, og kvelte den før den fikk blomstre. Slik jeg bør. Gikk på Nozinan og dempet alle hypomane symptomer. Dermed ble jeg aldri helt som i diktet, jeg ble aldri virkelig STOR denne gangen. Bare trøtt og dopet. Likevel tok det ikke mange dagene før jeg fikk hypomaniens "dagen derpå" - nedstemthet. Heldigvis ikke den dype varianten, der alt blir svart. Dagene er bare gråere. Og ting som krever meg blir vanskeligere å forholde seg til. Troen på at jeg vil mestre utfordringer blir mindre, sorgen over alt jeg ikke har klart får større spillerom.
Livet stopper litt opp, men jeg vet at jeg snart er tilbake til gamle takter. Bare ikke nå. Jeg aner ikke når. Det er som med de hypomane episodene, det er bare å vente til balansen gjenopprettes.




















lørdag 19. januar 2013

Home alone







Noen dager, veldig få, er preget av at jeg er "home alone" Dette er en slik dag. Barna er et annet sted, og jeg sier: "Hei hansa pilsner, let`s have fun!"
Kan en tobarnsmor ha det moro?
Det holder å  ha 11 øl innabords og 2 barn et annet sted.

Slike pauser er veldig gode. Det er å lade batteriene, ikke ta hensyn til andre enn seg selv. For jeg er god til å se hvilke behov andre har.  Men i  idag/i natt er jeg alene. Og ingen krever meg.

Alkohol kan gjøre susen iblant, men stort sett dolker den deg i ryggen når du minst venter det.
I mitt tidlge voksenliv skrev jeg dette:


KJÆRLIGHET

Kjærlighet
er som en flaske
med den fineste vodka
Den vil koste deg
dyrt
og vil eterlate
deg
med dype kutt på
knærne
etter et fall 
du vil huske
men forsøke å glemme.

Flasken vil gi deg en intens
rus
som løfter deg opp
høyt,høyt
slik at fallet blir
langt og smertefullt.

 Denne flasken
vil bli din beste venn
som du forguder
og begjærer
høyere
enn noe annet.

Når du ikke lenger klarer
å reise deg,
når det bare er deg å vodkaen,
vil du oppdage at
flasken er tom.

Og du vil med smerte
innse at rusen
forsvinner,
reiser fra deg
der du ligger såret
på bakken.

Dagen derpå vil bli
erkjennelsens tid.
Du er alene med sårene,
dype kutt etter et
begjær
som ingen så
eller noen slukket,

Du 
er en alkoholliker.
Dypt avhengig og preget av en
kjærlighet
som du frykter,men som du behøver.

Du er avhengig
av denne flasken som du
ikke vil involvere deg i.
Og ingen ser
hvordan du strever med 
å bli din egen herre.
Selv ikke de som gir deg 
flasken
vet hva de gjør med
livet ditt.

Du elsker 
rusen,¨
men kan ikke utstå
morgendagens håpløshet.
Du vet at den vil komme,
at en flaske en gang må bli tom.

Likevel 
åpner du korken.
Du kan ikke stå i mot
et slikt smil, en slik flukt.

Ditt forhold til flasken
vil rive hjertet ditt i stykker.
Og du vet det.
Har lovet deg delv
å la flasken stå.

Du er en alkoholliker.
Må unne deg en tår for å 
glemme hva du går 
glipp av.

Du åpner korken.

Det er td for et nytt, smertefullt 
fall.



Alltidhjemme 27/11-95 





En hyllest til ølet:















mandag 14. januar 2013

I glemselen

I GLEMSELEN

I glemselen fant 
de en bortgjemt ruin

Bak gylne løvblader
lå en steinrøys og 
frøs fordi ingen
så den

Barnet så
Men barnet mente 
at også steiner
kan fryse

De var ikke sikre
på hva de hadde 
oppdaget i 
glemselen


Voksne skiftet på 
å holde for barnets
øyne

Steinene skalv
Det gjorde også de
voksne

Barnet smilte
og ba om å få
være alene
i skogen

Alene med de kalde
steinene

Voksne ble bekymret
Noen protesterte,
andre gikk

Barnet 
satte seg i glemselen

Trærne hadde barnets alder
Og barnet ga av
sine år
for at trærne skulle
bli eldre

Slik sto voksne i
bakgrunnen
og så
en skog bli større

Trær stengte 
barnet 
inne i glemselen

Voksne lette forgjeves
etter et barn
de allerede hadde 
glemt

I en steinrøys
sitter et barn
alene

Et barn uten
voksne

Et barn uten
år
Alene
i glemselen


Alltidhjemme 1996

torsdag 8. november 2012

Forbudte følelser









Hva er forbudte følelser? 
Er noen følelser ulovlige å ha? Hvilke følelser er da rette, hvilke er uakseptable? Hvordan skal man greie å holde forbudte følelser borte? Og hva skjer dersom vi slipper dem til?

Noen følelser kan oppleves som forbudte. Dette kan være følelser som en har fått sterke negative reaksjoner på, eller følelser som ofte blir sett på som negative.

Sinne - Sjalusi - Skam - Begjær

Følelser som gjerne blir sterke, som er vanskelig å legge bort når de først dukker opp. Hva er dine forbudte følelser? Hvilke følelser er du redd for å vise fordi du opplever dem som "farlige"?

Jeg opplever følelser som farlige. Alt for ofte. Sinne er vanskeligst. Er det lov å være sint da? Virkelig sint? Dersom jeg kjenner på sinne, så omformer jeg automatisk følelsen til noe annet. Eller hopper over den. Jeg er olympisk mester i å hoppe over følelser. Jeg kunne fint klart meg uten den tittelen.

Det er underlig, ja, egentlig ganske utrolig at jeg kan være redd mine egne følelser. Det er som om de prøver å overmanne meg. Hva skjer dersom følelsene får overta? Jeg blir gal, jeg er sikker på at det klikker fullstendig for meg. Følelsene kommer til å vokse og vokse og vokse til de har blitt et stort monster som vil rasere alt rundt meg. Alle jeg er glad i. Og det monsteret - jeg er monsteret. Ukontrollerbart og med en kraft som bare er ødeleggende. Disse følelsene, dersom disse forbudte følelsene får komme til overflaten, da sprekker det.Og jeg vil vise en del av meg selv som ingen kan være glad i. Da vil de som jeg behøver  forlate meg. Ingen kan være glad i en slik "umulig jente".

Hele mitt liv har jeg holdt slike følelser i sjakk. Mest sinne. Men også sjalusi og skam.
Når jeg hopper over følelsene mine, skyver dem bort, forsvinner de brått. Og blir til noe annet. Gjerne latter. Smil. Medgjørlighet. Hjelpsomhet.  Jeg dekker over følelsene og viser det motsatte av hva jeg føler, eller lar være å vise noe som helst. Tilbake står èn følelse som rest etter de jeg har fortrengt:

Sorg

Sorgen over meg selv. Sorgen over avstanden mellom det jeg føler og det jeg viser. Sorgen over at jeg ikke greier å håndtere disse følelsene som jeg selv har erklært som "farlige" Og i voksen alder: Sorgen over mangel på redskaper for å klare å stå i disse følelsene og uttrykke dem. Språk. Jeg mangler språk. Jeg har ikke lært å vise sinne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Når jeg blir sint, opplever jeg at jeg viser det alt for tydelig. Og får derfor dårlig samvittighet og følelse av kontrolltap. De rundt meg opplever samme situasjon annerledes - de har ofte ikke sett meg som mer enn "litt irritert".  Et lite snev av sinne - jeg opplever det som om jeg har tråkket over grensen. Langt over grensen. Av den grunn er et lite snev av sinne alt jeg makter å kjenne på.
Det er så mye tryggere å gjøre det jeg allerede kan -  dekke over følelsene og gjemme dem bort.




Bølgene skyller så smidig mot land,
visker vekk sinne og sorg
Sanden dekker over
de farlige tanker,
og gjemmer dem trygt i sin borg.

Alltidhjemme 1992