søndag 19. mai 2013

Hvem eier mine grenser?

Svaret er åpenlyst: Hvem andre enn jeg kan eie mine egne grenser?

Er det så enkelt? Jeg har stilt et spørsmål som er uten mening?

 "Egne grenser" et vidt begrep. Det kan være evnen til å si "Nei". Barnets behov for å lære om egne grenser i møte med omgivelsene og egen mestring. Evnen til å se og sette grenser for sin egen intimsfære og kropp. Evnen til å skille mellom egne og andres grenser.

Jeg har alltid tatt det selvfølgelig - mine grenser er mine. Men er de det?
Det har oppstått en situasjon der jeg begynner å tvile. Det oppleves som om andre har eid mine grenser. Og fremdeles gjør det. Som om noen har brutt mine grenser og gjort dem til sine. Formet dem. Utvidet dem. Visket dem bort.

Scenario:
Jeg er voksen. Sitter på bussen. Trøtt, dagen har vært lang. En stor mann setter seg ved siden av meg. Stryker meg forsiktig over låret. Og trekker hånden til seg. Jeg ser ut vinduet. Han legger hånden på låret mitt igjen. Og lar den bli der. Jeg ser opp på ham. Han smiler og avslutter med et forsiktig klapp. Mannen går av bussen.

Hva følte jeg?
Ingenting. Jeg følte ingenting.  Det var ikke godt. Det var ikke vondt. Det var ikke skremmende. Det var ikke  skamfullt. Jeg var ikke engang overrasket. Jeg bare observerte hva som skjedde. Uten å reagere.
Så kom tankene: "Denne mannen gikk av bussen i nærheten av hjemmet vårt. I nærheten av skolen der barna går, på bussen som barna mine tar." Og jeg tenker at jeg burde stoppet ham. Markert en grense. Fått ham til å tenke seg om to ganger før han gjentar noe lignende mot andre. Før han skremmer noen eller skaper ubehag. Og jeg vet at andre ville reagert. Frykt, skam, sinne, hva som helst. Og jeg blir urolig på deres vegne. Og betenkt og stresset av min egen reaksjon - eller mangel på reaksjon.

Jeg stilte meg selv et spørsmål: "Hva ville jeg gjort dersom han gjorde det igjen?" Jeg svarte meg selv: "Jeg ville sittet helt stille og ventet til han var ferdig. Det er han som bestemmer". Jeg hadde ikke mer enn tenkt den tanken før jeg følte at "han" ikke var mannen på bussen. Som om svaret jeg ga var en tanke jeg allerede hadde tenkt for lenge siden. Først da kom reaksjonen min. Frykten for å treffe ham igjen. Ubehaget ved å gå på bussen og ikke vite om han var der.   Jeg husker ikke hvordan han så ut. Jeg så direkte på ham, men jeg husker ingenting. Frykten for å ikke greie å markere en grense. Følelsen av å ikke ha reagert slik jeg burde.


Jeg fortalte om episoden, reaksjonene og tankene til psykologen min. Rimelig stresset fortalte jeg at jeg ikke reagerte, og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjort for å stoppe ham. Psykologen bekreftet at det var en vanskelig situasjon - vanskelig å vite hvordan man skal reagere.
Timen hos psykologen var over. Og jeg gråt. Kjente på en intens sorg og forvirring. Da psykologen bekreftet at det kan være vanskelig å vite hva man skal gjøre, dukket sorgen opp. Stemmen som sa: Kanskje det ikke var min feil likevel?

Nå fylles dagene mine av usikkerhet. Hva var det som kanskje ikke var min feil? Hvem er "han" som jeg føler bestemmer?
I slekten min er det en som er pedofil. En som har sittet inne for overgrep mot barn. Han har forgrepet seg på noen av mine nærmeste. Og jeg har tidligere tenkt tanken: Rørte han noensinne meg?  Min mor har sagt at han ikke gjorde det. For jeg var et barn som sa tydelig ifra dersom det var noe jeg ikke ville. Så det ville han aldri våget. Dessuten lot foreldrene mine ham ikke være alene med oss barn.

Jeg føler meg forrådt av min egen mor. Jeg vet at jeg var alene med ham. Jeg overnattet i huset der han bodde. Jeg fulgte ham rundt der han arbeidet. Og jeg husker små glimt av ting jeg nå lett kan tolke som bekreftelser på at han så på meg. Og jeg kjenner sinne. Raseri. Hvordan kan min mor vite at jeg ville satt mine egne grenser, stoppet ham? Hvilken rett har hun til å legge et slikt ansvar hos et barn? Hvordan kunne hun la barna sine være nær en som allerede hadde sittet inne for seksuelle overgrep?

Jeg prøver å huske. Desperat behov for å huske. For å få kontroll. Oversikt. Men det dukker ikke opp noen minner. Ingen bilder i hodet mitt. Bare følelser. Og jeg vet ikke engang om det jeg føler er riktig. Om jeg overtolker. Skaper et overgrep som aldri har funnet sted.

Det ville gjort det enkelt.
Enkelt å forklare hvorfor jeg opplever meg som feil. Opplevelsen av å ha vært et slemt barn. En som ingen kunne være glad i.  Frykten min for nærhet. Forakten for kroppen min. Hvorfor jeg ikke greier å uttrykke egne behov. Trusselen ved å skulle kjenne at jeg har behov i det hele tatt. Problemene med å sette grenser overfor mine egne barn, bli sint og markere når de har skapt ubehag hos meg. Manglende evne til å ta avgjørelser - de må andre ta for meg. Mangelen på evne til å stå i følelser uten å flykte. Mistilliten til mennesker. Behovet for kontroll.

Jeg hadde en drøm i natt. Jeg husker at jeg sto midt på gulvet og skrek: "Ikke rør meg! Dette er min kropp!"

Min mor kan ha rett. Kan hende han aldri rørte meg. Men noe er satt i gang. Et kaos, en forvirring, en sorg. Utløst av en fremmed manns hånd på bussen.





EN JENTE

En jente
et lite underverk
en kilde av liv og glede
en plante med røtter

En jente
et barn som blir voksent
så alt for tidlig

En jente
et forsvarsløst offer
for verdens behovstilfredsstillelse

En jente
et barn uten fortid
med en usikker fremtid

En jente
som ble en skygge av seg selv
- en forkledning i en
fremmed kropp

En jente
som ønsker seg bort
- bort fra seg selv
og sin skitne kropp

En jente
et offer for en manns
harde hender og
drømmer

En jente
et evig foster
utenfor mors trygge liv
et offer for virkeligheten
et barn som er revet fra hverandre
- og de andre

En jente
et taust skrik i en ellers
så stille natt

En jente
ble voksen og visnet
så alt for tidlig.


Alltidhjemme 21/11-93


















Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar